Morsdagshilsen

Midt i blant alle dine morsdagsgratulasjoner på sosiale medier, vil jeg bare minne deg på en ting. Vi må nemlig passe på å gratulere alle type mødre i dag, ikke bare “mamma”. For det finnes så mange type mammaer der ute.

Fostermor, adoptivmor, bestemor, oldemor, mormor, farmor, hønemor, trollmor, fadderbarnmor, stemor, bonusmor, prøverørbarnsmor, adoptivmor, englemor, beredskapshjemsmor og sikkert mange flere.

Og ikke minst finnes det ønskemødre. Ønskemødre er de som så inderlig skulle ønske de hadde et barn de kunne fått en ekstra god klem av nettopp på morsdag. De synes jeg vi skal ofre en ekstra tanke nettopp i dag. For det å være ufrivillig barnløs er nok en større påkjenning enn folk flest tror. Det har lett for å bli utsagn som “du er fortsatt ung”, “det finnes jo så mange hjelpemidler i dag”, “man kan jo bare adoptere” eller “det løser seg til slutt”.

Det kan godt hende at alle de utsagnene, og flere lignende, stemmer, men det gjør ikke mindre vondt av den grunn. Så send en ekstra tanke til alle ønskemødre i dag, for de er det en del av der ute og de skulle ønske de kunne få feire morsdag i dag de og.

Jeg kom over denne teksten på Facebook i dag, og den gikk rett i hjertet på meg. For det er så mye sant i det. Etter snart 5 år som ufrivillig barnløs, så er det 5 morsdager jeg så inderlig skulle ha fått opplevd med et barn i mine armer.

Gratulerer så mye med morsdagen til alle typer mammaer der ute <3

Susanne <3

Metformin kan lindre mine PCO plager.

Etter at jeg gjestet på snapen til vil bli gravid så fikk jeg flere henvendelser om at siden jeg har PCO, så burde jeg spørre legen min om jeg kunne få begynne på Metformin. Metformin er egentlig en type medisin som brukes av diabetikere for å regulere blodsukkeret.

Mitt hovedproblem med PCO´n er at jeg har veldig sjeldne menstruasjoner, jeg har sykluser fra 35-96 dager. Når syklusene er så lange så veit jeg ikke når jeg har eggløsning og det gjør jo også at jeg har sjeldent eggløsning. Og med sjeldent eggløsning så har jeg heller ikke like store sjanser for å bli gravid, som en person som har en regelmessig menstruasjonssyklus.

Jeg gjorde som jeg ble anbefalt, og bestilte meg en legetime. Før legetimen leste jeg meg opp på all informasjonen jeg fant om Metformin for personer med PCO. Jeg tenkte at jeg ville være så forberedt som mulig til legetimen. Legen min virket veldig positiv til å forsøke Metformin i mitt tilfelle. Hun ville bare sjekke verdiene på noen blodprøver før hun skrev ut resept. Så på fredag fikk jeg en melding om at blodprøvene mine var fine og at jeg kunne få starte på Metformin. Jeg fikk beskjed om å ta en tablett, en gang om dagen i en uke, så gå over til en tablett to ganger for dagen hvis jeg ikke får for mye bivirkninger. Heldigvis kjenner jeg ikke så alt for mange bivirkninger enda, så da krysser jeg fingrene for at de holder seg unna.

Selvom jeg har startet på Metformin og den vil gjøre at jeg går litt ned i vekt, så vil jeg fortsette med livsstilsendringen jeg holder på med. Og jeg kommer til å fokusere på å få frem den beste utgaven av meg selv og finne en kroppsvekt der jeg trives med meg selv.

Susanne <3

Innloggings problemer og veien videre

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Jeg har hatt innloggings problemer, og jeg har forsøkt å logge meg inn for å få skrevet et innlegg utrolig mange ganger. Men mac’n min vil ikke samarbeide med meg, endelig er jeg kommet meg inn med iPad’n.

Siden sist så har vi bestemt oss for å gjennomføre det siste forsøket vårt på Riksen. Vi ønsker å gjennomføre det siste forsøket før sommeren. Så jeg ikke er et hormonmonster i sommer med mindre jeg er gravid. Jeg ringte Riksen for 2 uker siden, og der ble vi enige om at om mensen kommer som den skal nå i februar, så blir det innsett i uke 10.

Dette er vårt siste forsøk (innsett) i det offentlige. Så vi har så smått begynt å tenke lenger fremover. Hva gjør vi om det ikke går den gangen her? Vi er begge bestemt på at det å få barn er noe vi begge to setter veldig høyt. Og vi ønsker oss så inderlig å gjøre vår lille familie komplett. Derfor har vi så smått startet leitingen på hvilken privatklinikk vi ønsker å benytte oss av hvis det ikke går denne gangen heller.

Susanne <3

Noe nytt, noe skummelt men også viktig!

I dag har jeg virkelig gått ut av komfortsonen. Det er lenge siden jeg har vært så nervøs som det jeg var i dag tidlig. For en uke siden kommenterte jeg et innlegg på Frøyaklinikken sin instagramside. Den ene kommentaren har resultert i at jeg fikk en forespørsel om å gjestesnappe på snapen til Vil bli gravid.

Jeg har jo hatt et stort ønske om å skape åpenhet rundt det å være ufrivillig barnløs og selvom det var veldig skummelt i dag tidlig da jeg logget meg på. Så har det virkelig vært verdt det. Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger og fått svar på flere ting jeg har lurt på selv. Gjengen inne på den snappen er fantastiske og utrolig støttende. Jeg er så glad jeg turte å gjøre det. Og om jeg får lov, så håper jeg at jeg får komme tilbake for å snappe flere ganger.

Susanne <3

Kjære Erna!

Jeg har fått med meg hva du pratet om i nyttårstalen din. Du sa at Norge trenger flere barn. Jeg la også merke til at du sa at stadig flere barn ble til ved hjelp av helsevesenet. Du spør også om det er vanskelig å få barn tidlig.

Jeg er 26år, ufrivillig barnløs, jeg jobber som helsefagarbeider i hjemmesykepleien og jeg er gift med en snill og god mann. I en slik jobb får jeg ofte spørsmål om jeg har barn, og jeg svarer da: at nei det har jeg ikke enda. Jeg kjenner klumpen i halsen vokser når jeg svarer. Det er sårt å stadig vekk få en “påminnelse” på at jeg ikke klarer det utrolig mange tar som en selvfølge her i livet, nemlig det å få barn. I vårt tilfelle så har vi begge en “lidelse”, som gjør at det er vanskeligere for oss å få barn på egenhånd, legene har ikke sagt at det er umulig for oss å bli foreldre, bare litt vanskeligere for oss.

 Jeg startet denne reisen da jeg var 21 år, tenkte det at barnet jeg og min mann så inderlig ønsket oss kom til å komme nokså kjapt, siden vi begge var så unge. Men det er snart 5 år siden.  Det har vært 5 år med mye venting på utredninger, behandlinger og prøvesvar. Som ufrivillig barnløs består hverdagen av utrolig mye venting. Vi er begge utrolig glad for at vi startet å prøve da vi var så unge. Da vi har den biologiske klokken på vår side enda, men i denne prosessen så går tiden utrolig fort.

I vårt tilfelle er det faktisk ganske vanskelig å få barn tidlig. Hadde dette vært opp til oss så hadde vi kanskje hatt ett eller to barn allerede. Men så enkelt var det altså ikke, vi har 5 mislykkede innsett bak oss. Det er da 5 ganger hvor vi har hatt håpet om at “denne gangen klaffer det”. Det er en utrolig stor påkjenning å gå igjennom denne prosessen. Vi har ett fryseforsøk igjen i det offentlige, der velferdstaten er med på å betale for de dyre behandlingene. Etter det forsøket så må vi faktisk betale selv. Vi er i oppstartsfasen i livet, vi har lån på både hus og bil. Og jeg “frykter” at vi må ta opp enda et lån for å faktisk få oppleve og gjennomføre den største drømmen vi har her i livet. Nemlig det å bli foreldre. Jeg kjenner og vet om flere på min alder som sliter med akkurat det samme, vi er mange. Det er bare ikke alle som tørr å prate åpent om det da det fortsatt er et ganske tabubelagt emne. Og det er selvfølgelig ganske sårt å prate om.

Jeg sier ikke at velferdsstaten skal betale for alle oss ufrivillige barnløse, men vi hadde satt utrolig stor pris på litt mer “hjelp” på veien.

Vennlig hilsen Susanne.

God jul og alt det der.

Nå har det vært stille en stund. Jeg sliter litt med hva jeg skal skrive om. Jeg har mange tanker, men det er ikke alle tankene som er klare for å komme ut på trykk. Det ligger også noen innlegg i utkast, som jeg ikke er helt sikker på om jeg er helt klar for å dele med dere enda.

Det er jul, og en tid for glede. Jeg kjenner litt på det at det er ikke bare glede denne julen. Jeg kjenner savnet etter min kjære bestemor. Og jeg kjenner veldig på savnet etter en baby. Vi har nå vært prøvere i snart 5 år. Det er 5 år med et stort savn og en slags sorg. Og jeg skulle så inderlig håpe at jeg snart kunne kommet med en skikkelig gladnyhet til familien, til vennene mine og til dere følgere. Så langt så har julen vært fylt med mye familietid, det er noe av det jeg liker best. Jeg er en utrolig familiekjær person, og trives utrolig godt sammen med familien min. Så julen har også vært fylt med mye hygge og glede.

Vi har ikke satt noen dato for det siste egginnsettet enda, men jeg ser for meg at det blir til våren. Jeg har sagt at jeg er ikke helt sikker på om jeg ønsker å gjennomføre det. Da jeg har lyst til å starte opp med blanke ark på en privatklinikk. Men vi har blitt enige om at vi tar det siste forsøket på Riksen før vi går videre. Det er flere av mine venner og bekjente som sier at jeg MÅ ta det siste egget på Riksen, for de er helt sikker på at det er GULLEGGET! Det er godt å vite at jeg har mange som støtter meg, men jeg kjenner at jeg er ikke like sikker. Etter alle mislykkede forsøk er det lett å bli ganske pessimistisk. Jeg er redd for å håpe for mye.

Både TE og jeg er veldig enig i at det var på sin plass og en helt rett avgjørelse å ta en pause fra all prøvingen, alle medisinene, legene og testene. Vi trengte virkelig å stoppe opp, puste og senke skuldrene. Vi har det bedre nå enn det vi har hatt det på lenge. Denne prosessen er utrolig tung, men den har gjort oss sterkere som et par.

Jeg håper dere har hatt en fin jul, og ønsker dere en fortsatt fin romjul! <3

 

Susanne <3

Alle dager er ikke like «enkle»

De siste månedene har vært tunge. Jeg har i det ene øyeblikket vært glad, optimistisk og full av energi. Følelsen av at alt er bra og livet bare smiler til meg er stor. Livet er bra og det kjennes ut som om drømmene mine går i oppfyllelse hvert øyeblikk. Så, som lyn fra klar himmel endrer alt seg. Jeg synker langt ned i sofaen og alt ser svart ut. Selv de minste ting føles uoverkommelige. Når det er som mørkest kjennes det ut som om jeg ikke klarer noe, det å lage middag for eksempel er vanskelig på disse dagene. Disse dagene holder jeg meg stort sett hjemme, ligger under teppet, ser på serier og spiser sjokolade og smågodt. Jeg vet at når jeg ikke har det bra psykisk, så er min beste medisin det å være sammen med de menneskene som gir meg mer energi, de jeg er glad i. Og her er familien min, min aller beste medisin. Så om jeg greier å komme meg opp av sofaen og ut på besøk på slike dager, så kjenner jeg at mestringsfølelsen kommer snikende. Og “den tunge skyen” begynner å lette.

Som jeg har skrevet før så kjenner jeg at jeg har fått kroppen min tilbake. Den har så og si stabilisert seg etter et år med hormoner. Jeg har skrevet før om at jeg har nære familiemedlemmer med kreft. Jeg vet at det er nok en blanding av IVF prosessen og det at jeg har mistet min bestemor nå i høst som er grunnen til det veldig vekslende humøret. Jeg ønsker fortsatt ikke at denne bloggen skal handle om kreften til mine familiemedlemmer. Da dette ikke er min sykdom, og ikke opp til meg å fortelle om. Men jeg tenker det er greit å vite for dere som leser bloggen. Jeg tenker også at jeg får forståelse for hvorfor jeg ikke har vært så aktiv den siste tiden. Jeg har hatt nok med meg selv, og fokuset har så absolutt ikke vært å holde bloggen oppdatert. 

Jeg kjenner at jeg ikke har fått “hodet over vann” helt enda. Men jeg kjenner at dagene er ikke så tette lenger, de kommer fortsatt men ikke like hyppig. På tunge dager hvor ønsket om å kun sitte i sofaen istedenfor å reise på jobb, så reiser jeg allikevel på jobb. Jeg prøver også å være sosial, da jeg vet at det er min medisin. 

Susanne <3

Fredagens tanker

Selvom vi nå har tatt en pause fra “ivf bobla” så kjenner jeg at jeg fortsatt tenker en del på hvor stort ønsket om å få en baby er. Jeg har liksom ikke klart å skyve de tankene helt “bak” enda. Jeg prater åpent om hvor mange ganger vi har prøvd, snakker åpent om problemene vi har og svarer gjerne på spørsmålene jeg får fra både nære og fjærne. Og jeg kjenner det stikker litt i hjertet når jeg får beskjed om å slappe av. Jeg tenker da at hva vet vel du om det, hva vet du om mitt stressnivå? Selvfølgelig har  “bobla” vært ganske så alt oppslukende, og livet det siste året har handlet mye om prøvingen. Men med mindre du har hatt problemer med å få barn, så skjønner du ikke helt hvordan det er. Det er viktig å tenke gjennom hva man sier, før man sier det. 

Jeg kjenner nå at kroppen slapper mer av, jeg kjenner at jeg “tørr” å leve litt igjen. Jeg planlegger lenger frem enn det jeg har gjort det siste året. Og selvom tankene fortsatt er der, så er min kropp på plass igjen. Og jeg tror ikke temaet er noe jeg kommer til å slutte å prate om. Da det er et tema som trenger mer åpenhet. Jeg tror det hjelper mange å vite at de ikke er alene. 

Susanne <3

En ny start

Jeg er meg selv igjen, jeg kjenner tålmodigheten er på plass igjen og kroppen er endelig på lag igjen. Jeg kjenner det at kroppen er tung, men den er der den “skal” være. Jeg er igjen motivert for å få frem den aller beste versjonen av meg selv. Det er fortsatt noen kilo som aller helst skal av, og jeg er psykisk klar for å gjøre endringen. Jeg er klar for å gi kroppen det den trenger. Siden jeg har PCO så sliter jeg med å slanke meg og jeg syns ikke det har vært lett å få til det siste året. PCO og en stor dose hormoner har ikke vært en lett kombinasjon med tanke på vektnedgang. 

Jeg er ikke så opptatt av å komme ned til en viss vekt, da det som er viktigst for meg er å trives i min egen kropp. Man skal være glad i seg selv, og føle at man ser bra ut. Og når jeg ser meg selv i speilet nå, så må jeg innrømme det at jeg ikke er helt fornøyd med det jeg ser. Jeg har snille gode folk rundt meg, som sier at jeg ser bra ut. Men med dagens kroppspress så er det ikke lett å se det selv. Det er synd at det skal være så stort fokus på kroppspress i dag. Du må helst se slik og slik ut for å være bra nok. Nå sier jeg ikke at det er slik for meg, jeg føler ikke at jeg må se sånn og sånn ut. Men jeg har et ønske om å gå ned noen kilo, for å bli enda mer glad i meg selv. Og jeg veit at om jeg slanker meg litt/går ned noen kilo så kan jeg faktisk kvitte meg med hele diagnosen. Altså, jeg kan slanke den av meg. Og det hadde jo vært et stort pluss, da det øker min fruktbarhet. 

Og det er motivasjon stor nok for meg til å virkelig komme i gang. Det krever litt mer planlegging rundt middagsbordet, men det er det selvfølgelig verdt. Drømmen vår er verdt det! <3

Susanne <3

Vi tar en pause fra IVFbobla

God kveld <3

Nå har det vært stille en stund. 

Vi hadde bestemt oss før det siste egginnsettet at om det ikke gikk denne gangen heller, så ville vi ta en pause. Jeg kjenner det både på psyken og kroppen min generelt at det er på tide med en pause. La kroppen få stabilisere seg litt, etter over et år med hormoner. Vi trenger å bare være oss to, uten det “stresset” med piller, nesespray og sprøyter. Vi trenger å kunne finne på ting, reiser og aktiviteter sammen uten å tenke over tidspunkt og datoer. Jeg har nok lagt meg selv litt i “jern” det siste året. Jeg har vært svært lite på fest eller andre festligheter sammen med venner dette året. Jeg har vært utrolig forsiktig med alkohol og til tider så har jeg nok levd som om jeg allerede hadde vært gravid. Det har vært et eget valg, og jeg syns ikke at det har gjort noe da jeg ikke er av den typen som er ute å fester så mye i utgangspunktet. Men nå skal vi hygge oss med venner og familie. Jeg skal unne meg et glass vin eller to. Og jeg skal unne meg det med god samvittighet. Vi vil nå fokusere på oss selv og bare hygge oss sammen.

TE skal få en pause fra hormonmonsteret. Han skal slippe å måtte gå på tå hele tiden og ikke være redd for at han sier noe galt. Og jeg skal slippe det aller meste av de vonde tankene jeg ofte fikk da jeg gikk på hormonene. Jeg skal være med selv og finne frem den aller beste versjonen av meg selv. Det har helt klart vært et tungt år, da vi gang på gang har fått nedturer med negative forsøk. Men jeg føler vi står sterkere sammen nå, enn hva vi gjorde for et år siden. 

 

Dere må ikke tro at vi gir opp. Vi skal bli foreldre en dag, vi gir ikke opp babydrømmen så lett. Vi skal ta opp “kampen” igjen, men akkurat nå så trenger vi å bare være oss. 

Selvom vi tar en pause nå. Så vil jeg prøve å holde bloggen gående alikevel. Det blir kanskje ikke så mye IVF prat, men det er et tema som engasjerer meg veldig. Og et tema jeg ønsker mer åpenhet rundt. Gi meg et lite pip om det er noe du kunne tenke deg å lese mer om, det hjelper meg veldig om dere er litt nysgjerrige også 😉 Som dere vet, så deler jeg ganske mye av meg selv. 

Susanne <3